Lyd i og med rom – Prosjekteksempler
Sist oppdatert 9. september 2022 av Jon Hoem
Leseveiledning:
Det følgende er en samling materiale for en presentasjon og diskusjon omkring ulike måter å anvende lyd i sammenhenger som tar opp i seg elementer fra installasjonskunst, performance, musikk og akustikk. Hensikten er først og fremst å gi noen konkrete eksempler med utgangspunkt i egen forskning, undervisning og utviklingsarbeider, og at dette kan være til inspirasjon der dere skal finne egne audiovisuelle uttrykksformer.
______________________________________________
Presentasjonene følger en kronologi, og gjenspeiler slik sett min egen utvikling gjennom nærmere ti år i arbeid med sammenhenger mellom sted, bevegelse og lyd. Det følgende er på ingen måte en fullstendig redegjørelse for feltet, men snarere personlige eksempler på ide- og prosjektutvikling der omdreiningspunktet er lydomgivelser delvis er skapt og iverksatt ved hjelp av digital teknologi.
Til slutt en liten oppgave der vi prototyper en lokativ lydinstallasjon.
<<<<<<<
Presentasjonen sammenfatter prosjektene listet opp ovenfor og beskrevet kort nedenfor.
Loop som uttrykksform
Digitale representasjoner kommer med et potensial for stadig endring: Data kan leses, manipuleres og skrives tilbake til systemet, for så i sin tur fungere enten som en ny, parallell versjon eller en erstatning for den opprinnelige representasjonen. Brukerens handlinger påvirker datamodellen gjennom programvare, som i sin tur brukes til å oppdatere representasjonen. Se Digitale medier og materialitet s. 89.
Lydinstallasjonen Tilhører ("Auditor") kan oppleves i Foajéhagen ved biblioteket på Kronstad. Den grunnleggende ideen er å forflytte lydbildet fra en jernbanestasjon, det vi kaller Sonic Augmented Reality, ved hjelp av lyd. Passende nok går jernbameskinnene gjennom området brukerne beveger seg i, noe som forsterker opplevelsen. Her er det satt opp noen Bluetooth-beacons (små radiosendere), som brukes til å posisjonere de som opplever verket. De må ha med seg en iOS-enhet med en egen app, som kommuniserer med radiosenderne og styrer lyden. Vi hører miljølyder, og blir "tilhørere" til en rekke bruddstykker fra "mobilsamtaler". I første omgang kan det hele fremstå som om en bare får spilt av et lydstrekk, som er noenlunde tilpasset miljøet. Snur brukeren seg rundt, dreies lydbildet, som det ville gjort i "virkeligheten". Brukeren må dessuten bevege seg for å oppleve det hele, da nærheten til de ulike senderne er bestemmende for hva som spilles av.
Selv om dette er et ganske annet verk er en kilde til inspirasjon Alter Bahnhof Video Walk , produsert for dOCUMENTA (13), av Cardiff & Miller.
Se også C-Open, nedenfor.
I 2022 setter Maja Urstad opp Ferd under Ultima 2022. også det en lydreise på en jernbanestasjon
Operasjon Bruno er en medieopplevelse som presenteres for brukeren mens vedkommende beveger seg rundt i bunkeren på Fjell festning.
Brukeren får noe informasjon via skjermen på nettbrettet, men det viktigste skjer på lydsiden. Nede i bunkeren er det plassert en rekke små, batteridrevne Bluetooth-senderne – såkalte ibeacons. Disse senderne har to funksjoner: de detekterer når en bruker kommer inn i et rom og når brukeren plasserer nettbrettet på de fysiske sjekkpunktene. På denne måten spores hele tiden brukeren gjennom bunkeren, og lydbildet i hodetelefonene tilpasses til de stedene vedkommende befinner seg. Dette er samme teknologi som ble benyttet for å lage Tilhører, men der Tilhører er laget som en form for eksperimentell lydkunst har Operasjon Bruno en mer tradisjonell narrativ form.
Videotriptyket er skissert i form av en prototype. Utgangspunktet var relativt enkelt. Jeg ser til en annen trønder: Johan Nordahl Brun – som egentlig var møring, men hadde sitt virke i Trondheim, før han etter hvert ble biskop i Bergen. Brun var en av de viktigste norske salmediktere og skrev bl.a. Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, «For Norge, Kiempers Fødeland», og nettopp «Udsigter fra Ulriken», Bergens bysang.
Teksten er skrevet ca. 1790 da Nordahl Brun var sokneprest ved Korskirken i Bergen
Prosjektet med den klingende tittelen "Drit i det" ble til med støtte fra KORO, under paraplyen Vågestykke. Vi (Jostein Stalheim og undertegnede) setter opp en fullskala utedass. Dassen er den fysiske delen av en lydinstallasjon. De som tar turen innom vil auditivt settes til et annet sted, samtidig som de hører "klager" fra avlukket ved siden av. Klagene kunne alle sende inn på forhånd, som tekster via nettstedet dritprat.no. Det kan handle om alle slags frustrasjoner og betraktninger omkring den kommende Høgskolen på Vestlandet.
Finalen var en fremføring av et talekor basert på de samme tekstene som de som ble avspilt inne i utedassen. Korverket ble arrangert og dirigert av Jostein Stalheim.
Et eksperiment med en installasjon som aldri hadde en offisiell åpning, men som sto i flere måneder i forkant av rivingen av bygningene som sto der Kronstad 2 i dag er plassert.
Prosjektet tok utgangspunkt i materialer funnet på stedet i kombinasjon med en enkel servomekanisme som beveger hånden. Servoen ble av flere grunner forlatt, ikke minst på grunn av at jeg ikke kom til noen god løsning som fungerte utendørs.
Med ujevne mellomrom ble søylen utstyrt med en liten batteridrevet høyttaler som spilte av naturlyder i loop.
Installasjonen fikk stå frem til nybygget på Kronstad ble igangsatt, vinteren 2017.
C-open – 2019
Et forsøk som ligger i ytterkanten av det som kan kalles musikk, –. en form for konkret musikk Dette kommer ut av langvarig interesse for rene lydopptak, som også har ledet til en lignende interesse for videopptak med fast utsnitt og lang varighet - det jeg liker å kalle videostillbilder.
Ulempen med videostillbildene er at en må ha oppmerksomheten rettet mot de hele tiden, dvs enten ser en på eller så gjøre en det ikke. Lyd er annerledes, siden en kan komme mer til og fra – lytte mens en (delvis) gjør noe annet. Jeg skriver f eks denne teksten mens jeg hører på lydstrekket, uten å se den visuelle delen.
Dette er dermed et forsøk på å kombinere videostillbildet med et lydbilde ("lydbilde" er betegnende synes jeg) som er basert på omgivelseslydene, men som "utvider" dette gjennom filtrering, gjentagelser og elektroniske tillegg.
"C-open" referer her til Copenhagen, der
Lydbilder som supplerer en installasjon og en utstilling. Selve installasjonen ble laget av Gro Merete Eide, og Ann-Mari Nilsen Arneberg, Lydene hentes opp via QR-koder som leder til nettstedet.
Et eksperiment med naturlyder der seks "biesanger" blander de optimistiske og flittige biene med en litt dyster bakgrunn:
Elevene har bygget og programmert automatoner – det vi kaller auditolocomotiver.
Den opprinnelige ideen var at auditolocomotivene skulle bære med seg lydene (auditolocomotiv = objekter som bærer lyd i bevegelse), men dette byr på noen praktiske utfordringer. Vi endte dermed opp med å mikse lydene som har inspirert vesenene, og spille dette av via større høyttalere.
Det leder til mange tanker og ideer dette, om hvordan sammenhengene mellom lyd, publikum og objekters bevegelse kan arte seg. På et tidspunkt var jeg nær ved å forsøke å danse tango sammen med to maskiner.
Installasjonen Auditomosjon blir laget for Festspillene i Bergens "Småspill". Installasjonen består av 15 store tekstile lydskapninger av varierende størrelse som publikum kan flytte og vende på. Hver skapning har en innebygget lydavspiller og reagerer på hvordan den blir forflyttet ved å spille av ulike lydlooper. Skapningene vil ha forskjellige former, overflater og vekt, men felles for disse er at de skal kunne forflyttes som del av en performance.
Lydavspillingen skjer som en direkte respons på hvordan brukerne interagerer med de enkelte skapningene, og gir skapningen en form for auditiv identitet. Lydskapningene blir på denne måten også en form for instrumenter som til sammen skaper et sammensatt orkester og en tredimensjonal fysisk og lydlig opplevelse.
Hver skapning har seks forskjellige aktivitetslyder som følger en rytme som tre og tre skapninger har felles: 3/32, 4/32, 5/32, 6/32 og 7/32. Jmf The Euclidean Algorithm Generates Traditional Musical Rhythms. Ideen er at fem taktfamiler skal interagere med publikum og med hverandre. Dermed vil det oppstå komplekse rytmer som nok ikke vil minne all verden om tradisjonsmusikk, men like fullt basert på den sammenhengen som Godfried Toussaint fant mellom Euklids algoritme og rytmisk musikk.
På et vis blir dette en form for parametrisk "musikk" (avledet av parametrisk design og generativt design /generativ kunst).
Uten noen form for sammenligning forøvrig: Arkitekten og komponisten Iannis Xenakis representerer parametriske møter mellom matematikk, musikk og arkitektur. Du kan lese mer om dette i Digitale medier og materialitet.
I 1956 ble Le Corbusiers skisser for Philips-paviljongen betrodd Xenakis. Hans oppgave var å oversette skissene ved hjelp av matematikk. På samme tid jobbet Xenakis med sin musikalske komposisjon "Metastasis", som var sterkt påvirket av Le Corbusiers proporsjonale skala, Le Modulor, basert på Fibonacci-rekken og sammenhengen med det gyldne snitt.
Xenakis´ verk Oresteia åpner Ultima 2022.
Foto: Tove Uglum (HVL)
Jeg bruker blant annet “Shalekhet” i Jüdisches Museum, Berlin, som et analogt eksempel på betydningen av koblingen mellom kroppslig bevegelse og lyd. Denne installasjonen har vært et forbilde for mitt eget arbeid i andre materialer og med helt annen tematikk: Auditomosjon utforsker sammenhenger mellom bevegelse og lyd gjennom bruk av lydsamplinger som styres av datamaskiner med sensorer som registrerer bevegelse.
Flere detaler her.
Bildet viser en spesialkonstrukert høyttalersøyle omgitt av aquafonikere – ullskulpturer laget av studenter i 3. klasse i K&H, våren 2022. Hver aquafoniker har NFC-kort ("nøkkelkort") festet på undersiden. Når de plasseres på en base registreres dette av en NFC-leser koblet til en Micro:bit som så sender et radiosignal til en datamaskin som styrer lydene. Det gir en funksjonalitet som lar publikum flytte lydene rundt til ulike steder i høyttalersøylen, og i rommet, ved å flytte aquafonikerne mellom basene.
Det var veldig tilfredstillende å se hvordan barn og voksne interagerte med installasjonen. Samtidig er det et skjæringspunkt mellom generell aktivitet og lydopplevelse. Min intensjon om at Aquafoni skal kunne spilles, nærmest som en fremføring, krever en viss rasjonalitet. Barns frie lek blir noe annet. Leken har på ingen måte av mindre verdi, men jeg opplevde nok at lydopplevelsen som sådan nok var noe som appellerte mest til voksne, mens de fysiske elementene var det som engasjerte barna mest. Samtidig står ingen av delene alene.
Støy, musikk og bevegelse
Lyd har materielle egenskaper. Samtidig er vår kultur dominert av det visuelle, og lyd kommer ofte i bakgrunnen. Dog med et mulig unntak for musikk. Det materielle blir dermed ofte forstått som det vi kan se og ta på, og vi tenker ikke like mye på det vi hører.
Når vi trer inn i store rom., typisk i kirker og museer, med stor takhøyde, harde flater og mye gjenklang. Da blir de fleste bevisst sammenhengen mellom rom og lyd.
Tenker vi på en høyttaler som et instrument, ikke bare som noe som representerer lyder gjennom lydopptak av instrumenter, er det direkte referanser til en av støymusikkens pionerer, futuristen Luigi Russolo. Russolo bygde instrumenter som en form for hornhøyttalere, kalt Intonarumori.
Oppsettet Russolo benyttet og komposisjonene han skapte er forklart og demonstrert i denne videoen.
Oppgave / workshop
Vi forsøker oss på å lage en enkel lydskulptur, et fysisk objekt som skal bære med seg lyd.
Microsound
Curtis Roads sin bok Microsound – 2001-utgaven er tilgjengelig via Internet Archive.
Below the level of the musical note lies the realm of microsound, of sound particles lasting less than one-tenth of a second. Recent technological advances allow us to probe and manipulate these pinpoints of sound, dissolving the traditional building blocks of music—notes and their intervals—into a more fluid and supple medium. The sensations of point, pulse (series of points), line (tone), and surface (texture) emerge as particle density increases. Sounds coalesce, evaporate, and mutate into other sounds.
